HVA ER EN VALUTASKAPENDE NÆRING?

I. SAMMENHENGEN MELLOM NÆRINGENE

Det er vel de færreste som ikke en eller annen gang har støtt på problemer som har med landets utenriksøkonomi å gjøre. Det er ikke bare fagøkonomene og de som steller med den økonomiske politikken som har vært opptatt av slike spørsmål som: Hva kommer det av at vi i de fleste årene etter krigen har hatt underskudd på våre betalingsoppgjør med andre land? Hvilke muligheter har vi for å dekke slike underskudd ved hjelp av lån eller tilskudd fra utlandet? Hva blir virkningene i det lange løp av slike lån og tilskudd? Hva kan vi gjøre for å bringe inntektene opp og utgiftene ned i vårt samkvem med utlandet?

I vårt lands økonomi har slike spørsmål vært så sentrale i hele etterkrigstiden at de stadig har vært brakt fram for almennheten til offentlig drøfting. Folk flest har også på mange måter personlig fått føling med de tiltakene som har vært satt i verk på grunn av de utenriksøkonomiske forholdene. Vi har hatt en rekke rasjoneringsordninger - fortsatt har vi f.eks. bilrasjoneringen - som først og fremst har vært grunngitt med hensynet til å holde våre utgifter i utlandet nede. Det samme ligger bak begrensningene på tildelingen av reisevaluta. De av oss som er lønnsmottakere har fått høre, når det blir slått av på våre lønnskrav, at økte lønnsinntekter vil føre til økt etterspørsel etter utenlandske varer og dermed økte utgifter i utlandet som det er meget betenkelig å påføre landet. Videre har vi fått høre hvor viktig det er å styrke slik virksomhet som skaffer oss inntekter i utlandet og hvor viktig det er også i den fortsatte utbygging av landet å satse på slike bedrifter som vil kunne øke vår eksport. Et slagord som vi har hørt mange ganger og fra mange forskjellige hold, har vært: "Vi må skape balanse i vår ytre økonomi".

Det er ikke mulig innenfor rammen av denne artikkelen å ta opp til nærmere betraktning hele det problemfeltet som foreligger her. Vi skal i det alt vesentlige begrense oss til den delen som knytter seg til spørsmålet om hva vi kan gjøre når det gjelder å innrette produksjons- eller næringsstrukturen her i landet, for å oppnå en netto reduksjon i betalingsunderskuddet overfor utlandet. Når vi særlig vil feste oppmerksomheten ved denne produksjonsmessige siden av saken, er det dels fordi den er interessant i og for seg. Men i enda høyere grad er det fordi det så ofte hevdes at visse næringer er særlig valutaskapende, i den forstand at en utvidelse av virksomheten i disse næringer vil kunne bidra sterkt til å redusere betalingsunderskuddet, mens ekspansjon i andre næringer ikke vil ha slik virkning, eller bare ha den i langt svakere grad. I det økonomisk-politiske ordskiftet har det vært lagt stor vekt på nettopp dette at utbygging av valutaskapende næringer er en vei ut av de utenriksøkonomiske problemene vi står overfor. Skal en følge en slik vei, må en imidlertid ha klart for seg hva en valutaskapende næring er. Det er da dette spørsmålet vi skal knytte betraktningene våre til.

Før vi går direkte løs på det, kan det være behov for enkelte betraktninger om den mer almenne problemstilling: å oppnå balanse i vår utenriksøkonomi, som danner bakgrunnen for kravene om utbygging av valutaskapende næringer, og som vil kaste lys over hva slike næringer er og hva de ikke er.

Bakgrunnen

Noen vil kanskje resonnere som så: Hvorfor være så opptatt av å oppnå en reduksjon i betalingsunderskuddet? Vi har jo i etterkrigstiden, ja i storparten av dette hundreåret for den saks skyld, greid å få gaver og lån fra utladet til å dekke de underskudd som vi faktisk har hatt. Hvorfor kan vi ikke fortsette med det? Vår gjeld til utlandet vil riktignok øke når vi tar opp lån, men det vil også vår produksjon og nasjonalformuen hvis vi bare ikke innretter oss mer ufornuftig enn vi har gjort hittil.

Uten å gå inn på dette i hele sin bredde, må en kunne si at det rår en nokså alminnelig enighet om at vi ikke bør gi avkall på muligheter til å få lån og gavemidler fra utlandet. Ved å ta opp lån ute oppnår vi jo den umiddelbare fordel som ligger i å kunne kjøpe varer som produseres i andre land uten at vi på samme tid selv må gi fra oss en tilsvarende del av vår egen produksjon til gjengjeld. Men - og her kommer de utenriksøkonomiske balansekravene inn - de betalingsunderskuddene vi har hatt i etterkrigstiden henger sammen med at vår produksjon og vår levestandard, slik næringslivet engang er innrettet hos oss, i betydelig grad bygger på varetilførsler utenfra. Hvis vi nå overhodet ikke bekymret oss om balanseproblemene, men innstilte oss på til en hver tid å låne midler til å betale den delen av tilførslene som det måtte vise seg at vår egen eksport ikke kunne betale for - ja da kunne det oppstå store vansker dersom utlandets vilje til å gi oss lån en dag skulle ta slutt.

I jo større grad et land er innrettet slik at produksjonslivet og levestandarden er basert på tilførsler utenfra, og jo mer av disse tilførslene som dekkes med lån, dess mer vil landet være prisgitt utlandets vilje til å yte lån. Dersom en stor del av de varene som brukes i produksjonen og til forbruk er lånefinansierte, vil en innstilling av lånene utenfra meget raskt kunne hemme næringslivet og føre til et fall i levestandarden.

Hvis derimot det som tjenes inn ved salg av varer og tjenester i utlandet stort sett dekker betalingen for de tilførsler fra utlandet som trenges for å opprettholde produksjonen og levestandarden og for å sikre en jevn tilfredsstillende økonomisk vekst, vil en kunne føle seg langt tryggere. Også da kan det nok oppstå problemer, f.eks. ved prisfall eller avsetningsvansker for eksporten, men en vil i hvert fall ikke stå i en tvangssituasjon selv om det skulle bli umulig å få lån eller gaver fra utlandet.

Så kan heller låneopptak komme inn som en mulighet til finansiering av spesielle utbyggingsprosjekter eller til perioder med ekstra stor vekst i produksjonsutstyret. Et bortfall av lånemuligheter vil nok gå ut over disse spesielle formål, men det behøver ikke å få mer vidtrekkende konsekvenser så lenge den import som skal til for å holde det vi kan kalle den "normale" virksomhet og levestandard oppe, kan finansieres ved valutainntektene av eksporten.

Når det gjelder den utviklingen vi har hatt i vårt land etter krigen med forholdsvis store underskudd overfor utlandet, er det nok delte meninger om hvor stor fare det kan være for en plutselig innstilling av kreditten fra utlandet - som vi hittil har unngått. Det er også delte meninger om hvor alvorlige følger det måtte få for vårt produksjonsnivå og vår levestandard dersom det skulle bli aktuelt med et plutselig bortfall av utenlandske lån og en tilsvarende rask reduksjon i importen. Men en kan ikke se bort fra risikoen for en begrensning av kreditten, og en må i alle fall regne med at et plutselig bortfall av utenlandske lån vil skape betydelige omstillingsproblemer i næringslivet. Det er en utbredt oppfatning at vi har vært såpass avhengige av gaver og kreditt at det har gitt grunn til bekymring.

Dette er da bakgrunnen for ønsket om å skape balanse i vår ytre økonomi, bl.a. ved en utbygging av valutaskapende næringer. Av denne bakgrunnen ser vi straks at vi med en valutaskapende næring kan forstå både en næring som kan bidra til å øke våre valutainntekter og en næring som kan bidra til å redusere våre valutautgifter. Allerede ut fra det utenriksøkonomiske balansesynspunktet som ligger bak ønsket om utbygging av valutaskapende næringer, vil det derfor være for snevert å oppfatte en valutaskapende næring som ensbetydende med en næring som kan bidra til å øke vår eksport.

Bakgrunnen for ønsket om utbygging av valutaskapende næringer understreker også at vi ikke uten videre er interesserte i enhver næring som kan bidra til å øke valutainntektene eller redusere valutautgiftene. Problemstillingen er jo, som vi har sett, å redusere risikoen for å bli påtvunget et fall i produksjon, levestandard og økonomisk vekst. Hvis en reduksjon av betalingsunderskuddet framkommer ved en utbygging som ikke bidrar til å opprettholde totalproduksjonen, levestandarden og det vi regner som en forsvarlig økonomisk vekst, har vi derfor ikke oppnådd det som er hensikten med utbyggingen. En valutaskapende næring må derfor være slik at det å satse på den ikke bare reduserer betalingsunderskuddet, men også fremmer den videre målsetting vedrørende produksjon og levestandard.

Dette siste, som vi kan kalle lønnsomhetssiden ved valutaskapende næringer, skal vi komme nærmere tilbake til i det følgende. Foreløping skal vi imidlertid første feste oss ved spørsmålet om hvordan vi skal kunne avgjøre om en næring kan bidra til å øke valutainntekter eller spare valutautgifter.

Mål for valutaskaping

Hvis vi nå tar for oss de enkelte næringene eller produksjonsgrenene slik de er avgrenset der hvor vi kan få tallmessige opplysninger om dem, f.eks. i den offisielle statistikken, vil vi se at enkelte av disse næringene eksporterer en meget stor del av sin produksjon, mens andre eksporterer en mindre del og enkelte sjelden eller aldri selger noe av sin produksjon til utlandet. Tilsvarende vil vi se at det til produksjonsvirksomheten medgår en import som i enkelte næringer regelmessig utgjør en stor del av næringens produksjonsverdi, mens andre næringer har en mindre importandel. Nå kan det synes nærliggende å si at en kan øke valutainntektene ved særlig å satse på slike næringer som eksporterer en stor del av sin produksjon, og spare valutautgifter ved å bygge ut næringer hvor importen utgjør en liten del av produksjonsverdien. Eller en kunne se samtidig på eksporten og importen i de enkelte næringer, og si at valutaskapende næringer i første rekke må være slike som er kjennetegnet ved at deres import beløper seg til mindre enn den andel av produksjonen som går til eksport. For hver krones produksjonsverdi vil det da tjenes flere øre i utenlandsk valuta ved eksport enn det vil brukes av utenlandske valuta for import til vedkommende næring. Næringer som har større importandel enn eksportandel, vil derimot bruke mer valuta pr. krones produktverdi enn de vil tjene, og slike næringer kunne derfor kanskje kalles valutatærende næringer.

Jeg nevnte ovenfor at det kunne være nærliggende å legge disse kjennetegn til grunn når en ville fram til hva som er og hva som ikke er en valutaskapende næring. Og de har da også vært lagt til grunn, f.eks. i en debatt i Stortinget for ikke så lenge siden om jordbrukets og enkelte andre næringers betydning for valutabalansen. Men en nærmere betraktning vil vise at vi vil komme galt av sted dersom vi legger slike kjennetegn til grunn når vi skal fram til hva en valutaskapende næring er i den sammenheng vi interesserer oss for her.

Indirekte importvirkninger av produksjonen

La oss tenke oss at vi betrakter to næringer, kall dem Næring Nummer 1 og Næring Nummer 2, som atskiller seg ved at Næring Nummer 1 har en import som er mindre enn den andel av næringens produksjon som eksporteres, mens det for Næring Nummer 2 er omvendt. Etter den betraktningsmåte som vi nettopp har sett på, ville vi altså si at Næring Nummer 1 var valutaskapende, mens Næring Nummer 2 ikke var det. Men, nå vet vi at enhver næring trenger andre tilførsler enn import for å kunne framstille sine produkter. Den vil alltid bruke bl.a. råvarer og hjelpestoffer som ikke bare leveres fra utlandet, men også fra andre innenlandske næringer. Og disse andre innenlandske næringer vil igjen trenge mer eller mindre import for å kunne framstille sine produkter. La oss nå se litt nærmere på den første av de to næringene vi eksempelvis har tatt for oss: den vi har kalt Næring Nummer 1 og foreløpig har karakterisert som valutaskapende. Den vil altså trenge visse tilførsler fra det innenlandske næringsliv for øvrig, og disse tilførslene vil trekke med seg import til de næringene som leverer dem. I tillegg til den import som går direkte til Næring Nummer 1, forårsaker virksomheten der også import til de innenlandske næringsgrener hvis produkter Næring Nummer 1 bruker i sin produksjon. Og ikke nok med det. Leverandørene til Næring Nummer 1 trenger selv leveranser fra innenlandske næringer for å produsere det de skal forsyne Næring Nummer 1 med. Og disse leveransene til Næring Nummer 1’s leverandører krever igjen import. Slik kan en fortsette bakover i en uendelig rekke av avledede importtilførsler som henger sammen med virksomheten i Næring Nummer 1, og som er nødvendig å ta hensyn til, i tillegg til direkte import, når en skal si noe om den samlede valutavirkningen av økt virksomhet i den næringen vi har kalt Nummer 1. Siden disse avledede importbehovene oppstår hos Næring Nummer 1’s leverandører, hos disse leverandørers leverandører, hos leverandørenes leverandørers lev... - jeg behøver vel ikke fortsette - , kan det kanskje se håpløst ut å forsøke å finne ut hvor stor import det knytter seg til virksomheten i Næring Nummer 1 alt i alt, direkte og indirekte. I virkeligheten er det imidlertid prinsipielt ikke uoverkommelig å foreta slike beregninger, og norsk statistikk inneholder i dag tallmateriale som har tillatt at en også i praksis har kunne komme fram til tilfredsstillende anslag. Som et eksempel kan nevnes at den direkte import til bekledningsindustrien i 1950 beløp seg til vel 20% av produksjonsverdien i bekledningsindustrien, mens importen direkte og indirekte beløp seg til 32%. Differansen mellom de to tall, eller et beløp svarende til 12% av produksjonsverdien i bekledningsindustrien representerer altså den import som ble nødvendiggjort ved at bekledningsindustrien i sin produksjon anvendte produkter fra andre innenlandske næringer i tillegg til de produkter den selv importerte direkte.

La oss så vende tilbake til de to næringer, Nummer 1 og Nummer 2, i vårt lille eksempel. Dersom Næring Nummer 1 nå får sine innenlandske leveranser fortrinnsvis fra næringer som selv har en stor import, vil de indirekte importvirkningene kunne komme opp i et relativt betydelig tillegg til den import som går direkte til Næring Nummer 1. Og det er slett ikke umulig at den samlede - direkte og indirekte - import i forbindelse med produksjonen i Næring Nummer 1 kan bli større enn eksporten fra denne næringen, slik at den ved den mer fullstendige betraktning ikke lenger framtrer som en valutaskapende næring. Ja, det kan tenkes at forholdet mellom eksport og samlet import stiller seg slik at overskuddet av import endog blir større i Næring Nummer 1 enn i Næring Nummer 2. Dette kan være tilfelle f.eks. dersom Næring Nummer 2 - i motsetning til Næring Nummer 1 - fortrinnsvis får sine innenlandske tilførsler fra næringer med lav importandel, slik at de indirekte importvirkninger der av den grunn blir små. I så fall blir belastningen på valutabalansen mindre ved økt produksjon i Næring Nummer 2 enn ved økt produksjon i Næring Nummer 1; et resultat som er stikk motsatt av det som en betraktning bare av de direkte virkningene ga. Etter de direkte virkningene hadde vi jo innledningsvis karakterisert Næring Nummer 1 som en valutaskapende næring, mens Næring Nummer 2 ikke var det.

Ved beregningen av de indirekte importandeler er det for øvrig ikke bare av betydning om det trenges mye eller lite import til de næringer som er leverandører til henholdsvis Nummer 1 og Nummer 2. Dersom f.eks. Nummer 2’s innenlandske leverandører skulle ha en relativt stor import, kan de indirekte importvirkningene ved produksjonen i Nummer 2 likevel bli små, såfremt Nummer 2 bruker lite av slike leveranser i sin produksjon.

Sammenhengen mellom næringene

Dette at vi må ta hensyn til også de indirekte importvirkningene som knytter seg til produksjonen i de enkelte næringer kaster også på en annen måte lys over spørsmålet om hva vi skal forstå med en valutaskapende næring. Vi har sett at disse indirekte importvirkningene henger sammen med de leveranser fra andre innenlandske næringer som enhver næring må ha for å kunne drive sin produksjon. Om vi nå var kommet fram til en bestemt næring som vi ville si var valutaskapende også etter at vi hadde tatt hensyn til de indirekte virkninger, så står vi likevel igjen med den kjennsgjerning at den valutaskapende næring ikke har vært alene med resultatet. Det at det alltid inngår leveranser direkte og indirekte fra andre innenlandske næringer, betyr at disse på en høyst vesentlig måte har vært med på valutaskapingen. Dette at de enkelte næringer er uløselig kjedet sammen i et nettverk av gjensidig avhengighet, er i det hele tatt et forhold som blir av stadig større betydning jo mer utviklet, spesialisert og differensiert produksjonen og næringslivet blir i et samfunn. Under primitive forhold med lite omfattende oppdeling i enkelte næringer, kan en nok finne at store deler av den samlede virksomhet foregår temmelig isolert og upåvirket av det som skjer på andre felter i samfunnets økonomi. Men hos oss har det allerede lenge vært slik at alle avhenger av alle, og at det som skjer på et område av produksjonslivet meget snart gir utslag på andre. Og om en ekspansjon i en næring synes å gi et ønsket utslag på valutabalansen, så vet vi at denne ekspansjonen er avhengig av at også andre næringer yter sin skjerv.

Om det f.eks. skulle vise seg at en større utvidelse av fiskegarnproduksjonen i og for seg ikke ville bidra til en vesentlig bedring av vår valutastilling, mens en ekspansjon i fiskerinæringen ville gjøre det, så er like fullt fiskegarnproduksjon et viktig ledd i valutaskapingen i den utstrekning den er nødvendig for å muliggjøre ekspansjonen i fiskeriene. Og på grunn av de mange tilsvarende sammenhenger mellom næringene direkte og indirekte, vil det være mange andre former for virksomhet som også kommer med i bildet på samme måte som garnproduksjonen.

Idet vi vil holde for øyet denne gjensidige avhengigheten mellom de enkelte næringene, vil vi nå stille spørsmålet: Kan vi si at vi er kommet fram til et grunnlag for å avgjøre om en næring er valutaskapende eller ikke? Kan vi si at en næring er valutaskapende når dens eksport er større enn den samlede import til produksjonen, når vi tar hensyn til både de direkte og indirekte importvirkningene? Svaret er dessverre nei. Vi er kommet et stykke i riktig retning, men har ikke nådd til veis ende. Det er ennå en del forhold som vi må ta med i betraktningen når vi skal komme fram til et sikkert grunnlag for å avgjøre om en utvidelse av virksomheten i den ene eller annen næring vil være egnet til å frambringe reduksjon av et betalingsunderskudd overfor utlandet.

Først blant disse forhold kommer det at en utvidelse av produksjonen i en hvilken som helst næring skaper inntekter hos dem som deltar i produksjonen som lønnstakere eller eiere, og gjennom beskatningen også hos stat og kommuner. En vesentlig del av disse inntektene vil i alminnelighet bli brukt til kjøp av forbruksvarer eller til kjøp av produksjonsmidler. Og disse kjøp vil i alminnelighet få valutavirkninger som kommer i tillegg til dem vi allerede har betraktet. For å komme fram til utsagn om den totale valutavirkningen av økt produksjon i en næring, må vi derfor ikke bare ta hensyn til de direkte og indirekte valutavirkninger av selve produksjonen, men også til de virkninger som oppstår ved bruken av den inntekten som skapes ved produksjonsøkningen. På dette området kan det være store forskjeller næringene imellom, og dette gjør at valutavirkningene av inntektsanvendelsen ikke er mindre viktig enn de indirekte produksjonsvirkningene som vi særlig har sett på i dag, og som skriver seg fra den intime sammenheng vi finner mellom næringene i vårt land.

II. VALUTAINNTEKT OG SAMFUNNSØKONOMISK LØNNSOMHET

I Den første artikkelen i denne serien tok vi for oss noe av bakgrunnen for ønsket om å skape balanse i vår utenriksøkonomi. Mer spesielt så vi på spørsmålet om å skape balanse under synsvinkelen: Hva kan vi gjøre når det gjelder å innrette produksjonsvirksomheten her i landet på en slik måte at underskuddet i våre betalingsoppgjør med utlandet går ned? Finnes det næringer der en utvidelse av produksjonen i særlig grad vil fremme dette formålet og som derfor kan kalles valutaskapende? Hvilke kjennetegn har i så fall slike næringer?

Vi var kommet fram til at en valutaskapende næring kunne være ikke bare en næring der økt produksjon vil føre til økning i landets valutainntekter, men også en næring der økt produksjon vil føre til en reduksjon av landets valutautgifter. Videre vil vi knytte den betingelse til de valutaskapende næringer at produksjonsøkning i dem måtte tjene til å opprettholde den samlede produksjon og vår levestandard. For hensikten med utbygging av våre valutaskapende næringer var nettopp å hindre et fall i produksjon og levestandard.

Når vi så nærmere tok for oss de forhold som bestemmer den samlede valutavirkning av en ekspansjon i en bestemt næring, var vårt utgangspunkt den andel av vedkommende nærings produksjonsverdi som går til eksport, sammenholdt med den andel av produksjonsverdien som utgjøres av import direkte til produksjonsvirksomheten i næringen. Vi fant imidlertid at disse eksport- og importandeler ikke ga tilstrekkelig opplysning om den samlede valutavirkning. Spesielt festet vi oss ved at det - på grunn av den sterke gjensidige avhengighet mellom næringene i vårt land - indirekte vil oppstå import til de øvrige næringer, som det er både nødvendig og praktisk mulig å ta hensyn til, ved siden av den direkte import, når en skal fram til den samlede valutavirkning av økt produksjon i en bestemt næring.

Endelig hadde vi pekt på at selv om det utvilsomt er nødvendig å ta hensyn til disse indirekte importvirkninger av produksjonen, så vil dette fremdeles ikke gi tilstrekkelig grunnlag til å bestemme den totale valutavirkning av økt produksjon i en næring. En slik økt produksjon vil nemlig føre med seg økte inntekter hos dem som deltar i produksjonen, og bruken av disse inntektene til forbruk eller andre kjøp vil også ha valutavirkninger som en ikke kan se bort fra, og som kan være av forskjellig art alt etter hvilken produksjonsøkningen finner sted i.

Inntektsdannelsen

For å få importvirkningene av inntektsanvendelsen klarest mulig fram, skal vi også denne gang ta utgangspunkt i et tenkt eksempel.

Sett at vi igjen står overfor to næringer, som vi denne gang vil kalle Eksportnæringen og Hjemmenæringen. Vi vil anta at det i disse næringer er muligheter for å utvide produksjonen med la oss si 1 million kroner i hver, og at de begge kan finne avsetning for en produksjonsutvidelse. Vi vil videre tenke oss at det, såvel til Eksportnæringen som til Hjemmenæringen, er en samlet import i forbindelse med produksjonen - direkte og indirekte - på f.eks. 25% av produksjonsverdien. For å kunne øke produksjonen i en av disse næringene i et omfang som gir 1 million kroner i økt produksjonsverdi, vil det altså kreves import på i alt ¼ million kroner, til næringen selv og til slik virksomhet som leverer råmaterialer og hjelpestoffer til den næringen vi betrakter. Og i vårt eksempel gjelder dette uansett om det er Eksportnæringen eller Hjemmenæringen vi ser på.

Nå vil vi anta at de to næringene atskiller seg ved at den vi har kalt Eksportnæringen avsetter hele sin produksjonsøkning i utlandet, mens Hjemmenæringen selger hele sin økte produksjon innenlands. Situasjonen er da den at Eksportnæringen tjener inn 1 million kroner i utenlandsk valuta ved å selge hele sin produksjonsøkning i utlandet, men for å kunne gjøre det har den forårsaket direkte og indirekte et valutautlegg til import på ¼ million kroner. Netto gir dette en valutagevinst på ¾ million kroner. Hjemmenæringen derimot har ikke tjent inn noe i utenlandsk valuta, mens også den i likhet med Eksportnæringen, har forårsaket direkte og indirekte et valutautlegg på ¼ million kroner. Netto blir det altså her et valutautlegg. Foreløpig ser det således ut til at Eksportnæringen er valutaskapende mens Hjemmenæringen ikke er det.

Men når produksjonsverdien i den ene eller den annen av disse næringene øker med 1 million kroner, skjer det noe mer. I begge tilfelle mottar næringen i første omgang 1 million som betaling for den økte produksjonen. En del av dette beholdes som fortjeneste hos eierne i næringen, og endel betales ut som lønninger til dem som er ansatt i den. En annen del betaler næringen til utlandet for import den har hatt direkte. Og endelig betaler næringen resten av millionen ut, til det offentlige i form av skatter og avgifter, og til andre innenlandske næringer som vederlag for leveranser mottatt fra dem i forbindelse med produksjonsøkningen. Det disse andre næringer mottar går likeledes dels til lønn og eierinntekt, dels til betaling for import, dels til det offentlige og dels igjen til andre næringer. Til sjuende og sist vil alt det av den opprinnelige millionen som ikke på ett eller annet punkt i betalingskjeden er gått til betaling for import, avleire seg som inntekt hos innenlandske eiere og lønnsmottakere og hos det offentlige.

Både når det gjelder Eksportnæringen og Hjemmenæringen har vi i vårt eksempel forutsatt at den delen av millionen som alt i alt - fra disse næringer selv og fra deres leverandører - går til utlandet som betaling for eksport utgjør 25 pct. eller ¼ million kroner. I begge næringer vil derfor produksjonsøkningen på 1 million kroner føre til en samlet økning av inntekten innenlands hos publikum og hos det offentlige på ¾ million kroner.

Vi skal nå ta nærmere for oss hva som kan bli følgene av en slik inntektsøkning. Det er ikke mulig å si noe sikkert - noe som vil gjelde under alle forhold - om hvor meget av denne inntektsøkningen som vil bli brukt og hvordan den vil bli brukt. Vi skal foreløpig regne med at hele inntektsøkningen brukes til kjøp av varer og tjenester. Det blir da lettere senere å se hva som blir følgen av å endre denne forutsetningen.

Bruk av inntekt skapt i eksportproduksjon

Først vil vi ta for oss en inntektsøkning som har skjedd i forbindelse med utvidelse av produksjonen i Eksportnæringen. Vi står her overfor en økt produksjonsverdi på 1 million kroner og, som vi har sett, en innenlandsk inntektsøkning på ¾ million kroner. Når denne inntektsøkningen skal anvendes til kjøp av varer og tjenester, kan vi med en gang si at den økte inntekten i hvert fall ikke kan brukes til å kjøpe den økte produksjonen fra Eksportnæringen selv. Denne økte produksjonen er jo sendt ut av landet som eksport. Inntekten må derfor anvendes enten til kjøp av produkter fra andre innenlandske næringer, eller til kjøp av produkter fra utlandet eller til kjøp av kombinasjon av innenlandske og utenlandske produkter. Hvis hele inntektsøkningen på ¾ million kroner umiddelbart brukes til kjøp av utenlandske varer, vil importen straks stige med det samme beløp. Dette kan være tilfelle dersom produksjonsmulighetene i de øvrige innenlandske næringer allerede er så sterkt utnyttet at det fra disse næringer ikke er teknisk mulig å frambringe noen økt produksjonsmengde som en kan kjøpe for den økte inntekt. I så fall vil regnestykket komme til å se slik ut: Økt eksport som er lik hele produksjonsøkningen i Eksportnæringen utgjør 1 million kroner. Økt import til produksjonen direkte og indirekte beløper seg til ¼ million kroner som tidligere forutsatt, og dertil kommer økt import på ¾ million kroner som følge av bruken av den økte inntekt. I alt blir den økte import lik den økte eksport - begge på 1 million kroner, og det blir nå alt i alt hverken bedring eller forverring av betalingsbalansen.

Selv om inntektsøkningen som følge av produksjonsutvidelsen i Eksportnæringen ikke umiddelbart brukes til kjøp av utenlandske varer, vil vi få en tilsvarende valutavirkning som i det tilfellet vi nettopp har betraktet. Dersom inntekten brukes til å etterspørre varer framstilt innenlands, og at de produksjonstekniske forholdene også tillater at denne etterspørselen blir møtt med økt produksjon av innenlandske varer, så vil vi like fullt få importvirkninger av inntektsanvendelsen. For produksjonen av de innenlandske varer som kjøpes for den opprinnelige inntektsøkningen vil kreve import og kjøpene vil selv skape en ny avledet inntektsøkning hvis anvendelse også får importvirkninger.

Hvor vil denne prosessen føre oss? Så lenge all nyskapt inntekt brukes til å etterspørre varer og tjenester vil den pågå inntil den opprinnelige inntektsøkning som i eksemplet vårt er på ¾ million kroner pluss all avledet inntektsøkning til sammen blir lik verdien av den nye produktmengde som den samlede inntektsøkning skal kjøpe. Men verdien av denne produktmengde består nettopp av det vi har kalt den avledede inntektsøkning pluss utlegg til import. Utlegget til import vil derfor måtte bli akkurat like stort som den opprinnelige inntektsøkning, eller altså her lik ¾ million kroner. Importvirkningen av inntektsanvendelsen blir således den samme som i det første tilfellet vi så på, da den opprinnelige inntektsøkning umiddelbart ble brukt til kjøp av utenlandske varer.

Vi kommer derfor i begge tilfelle til det resultat at så lenge all nyskapt inntekt brukes til kjøp av varer og tjenester, vil produksjonsøkningen i Eksportindustrien hverken føre til noen bedring eller forverring i betalingsbalansen overfor utlandet. Både når den innenlandske inntektsøkning umiddelbart brukes til kjøp av utenlandske varer, og når den brukes til å kjøpe innenlandske produkter og får importvirkninger via dem, blir regnskapet dette. Økte valutautgifter til produksjonen, direkte og indirekte blir ¼ million kroner, økte valutautgifter som følge av inntektsanvendelsen blir ¾ million kroner, slik at de samlede økte valutautgifter beløper seg til 1 million kroner, dvs. det samme som økningen i valutainntektene.

Importvirkningene som skriver seg fra bruken av inntektsøkningen vil åpenbart bli avdempet dersom bare en del av inntekten blir brukt til å etterspørre varer og tjenester. Dersom det i vårt eksempel blir brukt mindre enn ¾ million kroner til kjøp av varer og tjenester, vil importvirkningen av inntektsanvendelsen bli mindre enn ¾ million, og det vil i alt bli en bedring av betalingsbalansen. Bedringen vil bli desto større jo mindre det brukes av den økte inntekt. Tilsvarende vil importvirkningene bli forsterket dersom etterspørselen stiger mer enn inntekten - hvilket i og for seg ikke er noen umulighet. I alle fall må en regne med at det knytter seg en betydelig import til bruk av inntekt som er skapt i eksportproduksjon. Dette henger på en helt vesentlig måte sammen med det faktum at produkter som framstilles for eksport ikke også kan brukes til å tilfredsstille den økte innenlandske etterspørsel som skriver seg fra inntektsøkningen ved eksportproduksjonen. Spesielt bør det bemerkes at det ikke oppnås noen bedring av betalingsbalansen når enhver inntektsøkning i sin helhet brukes til kjøp av varer og tjenester. En forutsetning for at økt eksportproduksjon skal føre til bedring i betalingsbalansen er derfor at endel av inntektsøkningen ikke brukes.

Bruk av inntekt skapt i hjemmemarkedsproduksjon

Vi skal nå se på valutavirkningen av inntektsanvendelsen, når vi står overfor en inntektsøkning som har funnet sted i forbindelse med en økt produksjon som avsettes innenlands. Vi holder oss stadig til vårt eksempel, der produksjonsøkningen beløper seg til 1 million kroner, der direkte og indirekte import til produksjonen utgjør ¼ million kroner og inntektsøkningen beløper seg til ¾ million. Også denne økte inntekten vil vi anta blir brukt i sin helhet til kjøp av varer og tjenester. Hva slags valutavirkninger vil vi nå få? Vi står overfor det forhold at det samtidig med inntektsøkningen frembringes en økt produktmengde som omsettes innenlands og som derfor - kan vi si - også legger beslag på innenlandsk inntekt. Og når den økte produksjonen beløper seg til 1 million som i vårt eksempel, vil den beslaglegge et større beløp enn inntektsøkningen som er på ¾ million kroner. Dette vil si at det må skje en reduksjon av andre inntektsanvendelser enn det å kjøpe produksjonstilveksten fra Hjemmenæringen, og denne reduksjonen vil være lik forskjellen mellom 1 million kroner som de nye produktene beløper seg til og de ¾ million kroner som inntektsøkningen utgjør. Hvis denne reduksjonen av andre kjøp som da blir på ¼ million kroner i sin helhet umiddelbart går utover utenlandske varer, vil en straks få en reduksjon av valutautleggene med det samme beløp. Valutaregnskapet i forbindelse med produksjonsøkningen i Hjemmenæringen blir da slik: Økt import til produksjonen i Hjemmenæringen blir - direkte og indirekte - i alt ¼ million kroner. Reduksjon av annen import fordi den økte produktmengde selv beslaglegger mer inntekt enn den skaper blir også ¼ million kroner, og i alt blir det hverken bedring eller forverring av betalingsbalansen.

Hvis reduksjonen i andre kjøp ikke umiddelbart ikke går ut over utenlandske varer, men retter seg mot innenlandske varer, vil vi få et fall i produksjon og inntekt i de øvrige innenlandske næringer. Men dermed vil det oppstå en avledet importreduksjon som følge av den nedsatte virksomhet i disse næringer. Ved et resonnement av samme art som det vi har anlagt tidligere, vil en komme til at fallet i den innenlandske virksomhet for øvrig vil drives til et punkt der den avledede importreduksjonen blir av samme størrelse som importreduksjonen i det tilfellet da det umiddelbart skjedde en innskrenkning i kjøp av utenlandske varer.

Vi har tidligere sett at en produksjonsøkning i Eksportnæringen hverken vil føre til bedring eller forverring av betalingsbalansen, dersom enhver inntektsøkning i sin helhet brukes til å etterspørre varer og tjenester. Det spilte da ingen rolle for betalingsbalansen om disse varer og tjenester var av utenlandsk eller innenlandsk fabrikat, selv om en ved økte kjøp av innenlandske varer ville få en avledet inntektsøkning. Nå er vi kommet til et tilsvarende resultat ved en produksjonsøkning i Hjemmenæringen. Også den vil hverken bedre eller forverre betalingsbalansen så lenge hele inntektsøkningen brukes. Og det spiller heller ikke her noen rolle for betalingsbalansen om det er innen- eller utenlandske produkter en helst bruker inntekten på. Men igjen kan en få en avledet inntektsvirkning, nå i form av et inntektsfall dersom en fortrinnsvis kjøper utenlandske varer.

Ved en produksjonsøkning i Eksportnæringen var vi videre kommet til at det ville bli en bedring i betalingsbalansen dersom mindre enn hele inntektsøkningen ble brukt til kjøp av varer og tjenester. Det samme gjelder også ved økt produksjon i Hjemmenæringen. Vi kan se dette på følgende måte: Til kjøp av Hjemmenæringens økte produksjon går det etter forutsetningene i vårt eksempel i alle fall med et beløp på 1 million kroner. Høyst ¾ million kan, som vi før har sett, komme fra inntektsøkningen ved utvidelsen av Hjemmenæringens produksjon. Og hvis disse ¾ millioner ikke blir brukt i sin helhet, må det fra andre anvendelser tas mer enn ¼ million til kjøp av Hjemmenæringens produksjon. I så fall vil importreduksjonen av denne grunn enten umiddelbart eller via de avledede etterspørselsvirkningene også beløpe seg til mer enn ¼ million kroner. Denne importreduksjonen ved inntektsanvendelsen vil da mer enn oppveie importøkningen i forbindelse med selve produksjonsøkningen i Hjemmenæringen. Vi får en bedring av betalingsbalansen som blir større jo mindre det brukes av inntektsøkningen.

Betalingsbalanse og samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Betraktningene i tilknytning til dette eksemplet har ikke kunnet bli uttømmende når det gjelder å klarlegge valutavirkningene av økt produksjon i ulike næringer. Men de har tatt sikte på å belyse noen hovedmomenter som det nå kan være hensiktsmessig å prøve å sammenfatte.

For det første: Dersom de som mottar inntekt er tilbøyelige til å bruke enhver inntektsøkning i sin helhet til kjøp av varer og tjenester, vil ingen produksjonsøkning kunne bedre betalingsbalansen. Valutainntektene ved økt eksportproduksjon vil ikke mer enn oppveie den økte import. Og en økt produksjon som avsettes innenlands, vil høyst kunne forårsake en importreduksjon som akkurat oppveier den økte import som produksjonsøkningen selv fører til. En helt avgjørende forutsetning for at noen form for produksjonsøkning overhode skal føre til en bedring av betalingsbalansen er således at forholdene legges slik til rette at endel av den økte inntekt ikke blir brukt til kjøp av varer og tjenester. I det følgende vil vi regne med at denne forutsetning er oppfylt.

For det andre: Dersom denne forutsetningen er oppfylt, vil enhver økt produksjon som finner avsetning og som ledsages av økt inntekt i samfunnet også bedre betalingsbalansen. Ved økt eksportproduksjon, vil det oppstå en netto øking av valutainntekter, og ved økt produksjon som omsettes på hjemmemarkedet vil det bli en netto reduksjon av valutautgifter. For det tredje: Jo større den inntektsveksten som ikke brukes til kjøp er, desto større vil bedringen i betalingsbalansen bli - og det gjelder enten inntektsøkningen har funnet sted i den ene eller annen type av næring.

For å oppnå en størst mulig bedring av betalingsbalansen vil det derfor være nødvendig å satse på en slik produksjonsøkning som er ledsaget av stor samlet inntektsøkning. For jo større inntektsøkningen er, desto større andel av den kan en bruke og likevel ha mye ubrukt inntekt til overs. I vårt eksempel har vi sett på to næringer hvor vi hadde forutsatt at inntektsøkningen i forbindelse med produksjonsutvidelsen var den samme, nemlig ¾ million kroner i begge næringer. Vi det da bli hip som hap hvilken av de to næringene vi satser på? Ikke nødvendigvis. Vi har foran sett at det kan komme avledede inntektsvirkninger i tillegg til eller fradrag fra de ¾ million kroner, og disse behøver ikke være de samme i de to næringene. Dessuten kan det være forskjeller når det gjelder hvor mye en må sette inn av produksjonsutstyr og arbeidskraft for å oppnå en gitt inntektsøkning. I den næringen hvor en gitt inntektsøkning kan oppnås med minst innsats kan en også oppnå den største inntektsøkning og betalingsbalansebedring dersom det er innsatsen som er gitt. Anvendelse av en viss mengde arbeidskraft og produksjonsutstyr vil derfor være mest valutaskapende hvis den finner sted i denne næringen.

Vi kan etter dette si at en valutaskapende næring er det samme som en samfunnsmessig sett lønnsom næring - i den forstand at størst bedring av betalingsbalansen oppnås ved å sette produksjonsutstyr og arbeidskraft inn der hvor en vil få den største samlede inntektsøkningen igjen for innsatsen - når en tar hensyn til også de avledede inntektsvirkninger. Ved dette vil en forøvrig samtidig få oppfylt den betingelse vi tidligere har satt for de valutaskapende næringer, at de skal bidra til å opprettholde og øke produksjonen, inntekten og levestandarden i samfunnet.

Vi en endelig kommet fram til et i prinsippet enkelt lønnsomhetsmål som det avgjørende kjennetegn for hvorvidt en næring er valutaskapende eller ikke. Men veien fram til det har vist at det er mulig å si en gang for alle hvilke næringer som er særlig valutaskapende. Om en tar sikte på en bedring av betalingsbalansen og står overfor valget mellom to eller flere muligheter for utvidelse av produksjonen i ulike retninger, må en for hver av dem undersøke en rekke forhold; om og til hvilken pris produksjonsøkningen kan avsettes - innenlands eller utenlands - for å få fastlagt verdien av produksjonsøkningen. Videre må en vite hvor mye av produksjonsverdien som vil gå med til import til produksjonen, direkte og indirekte. Det som da blir igjen gir den umiddelbare inntektsøkning i forbindelse med produksjonsutvidelsen. Videre må en undersøke hvilke avledede produksjons- og inntektsvirkninger bruken av den umiddelbare inntektsøkning kan få, for å komme fram til den samlede inntektsøkning. Og endelig må en vite hvor mye det vil måtte settes inn av arbeidskraft og kapital alt i alt for å oppnå inntektsøkningen. Flere av disse forhold kan det være vanskelig å utrede, og flere av dem kan variere ganske sterkt fra tid til tid.

Men først når de er undersøkt kan en si med noen sikkerhet hvilken av de mulige produksjonsutvidelser som er mest valutaskapende.

De betraktninger som her er gjort skulle tilsi atskillig varsomhet med å godta påstander som en ofte kan høre om at den ene eller andre bedrift eller næring er særlig valutaskapende fordi den selger så mye av sin produksjon til utlandet. I seg selv er ikke dette noe tilstrekkelig kjennetegn. Det kan godt være andre former for virksomhet som ligger fjernere fra forretninger i pund, mark eller dollar, men som likevel kan yte et like viktig bidrag til løsning av våre betalingsbalanseproblemer. Når det trass i dette vel stort sett har vært fornuftig fra et betalingsbalansesynspunkt å satse såvidt stort på eksportnæringer som det har vært gjort i vårt land etter krigen, er det derfor ikke først og fremst fordi de er eksportnæringer. Årsaken er heller den at de i alminnelighet har representert en samfunnsmessig sett lønnsom produksjon - det er disse næringene vi har fått mest igjen for innsatsen av arbeidskraft og kapitalutstyr. Og som vi har sett er det hva vi får igjen for innsatsen, alt i alt i form av inntekt som blir det avgjørende også for betalingsbalansen.